Følg Cappelen Damm

Historien Anne Frank aldri fikk fortalt

Pressemelding   •   mar 11, 2013 14:26 CET

Cappelen Damm utgir denne uken "Helgas dagbok. En ung jentes beretning fra livet i en konsentrasjonsleir". Dette er en en rystende førstehåndsskildring fra jødeutryddelsene under krigen. Av de 15 000 barna som ble deportert til straffeleiren Terezin, og siden flyttet videre til Auschwitz, var det kun 100 som overlevde. Jødiske Helga Weiss var en av dem.  

Når dagboken hennes begynner, er hun åtte år gammel. I likhet med de 40 000 andre jødene som bor i Praha i 1939, opplever hun og foreldrene den første bølgen av brutalitet fra nazistene. Faren blir nektet arbeid, hun stenges ute fra skolen, og familien blir etter hvert  sperret inne i deres egen leilighet.

I 1941 blir Helga og foreldrene sendt til konsentrasjonsleiren Terezin, hvor de holdes i tre år inntil faren i 1944 sendes videre til Auschwitz. Uvitende om hva som venter dem der, velger Helga og moren å bli med. Onkelen, som ble igjen i Terezin, murer dagboken hennes inn i en vegg for å bevare den for ettertiden. På mirakuløst vis overlever Helga og flere i familien hennes.

Når hun etterpå skriver ned det hun har opplevd siden Terezin, og fullfører dagboken hjemme i Praha, er Helga 15 år gammel. Hun er en av svært få jøder som er igjen byen. Dagboken som
er skrevet med blyant i en kladdebok, og som nå utgis for første gang, er en rystende og viktig førstehåndsskildring fra jødeutryddelsene under krigen.

 

 

I bokens forord skriver den nå 83 år gamle Helga Weiss:
"Dagboken begynner med mobiliseringen (1938), den beskriver okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, forholdene vi levde under, særlig de antisemittiske forordningene under protektoratet, og livet i ghettoen Theresienstadt (1941–1944). Like før jeg skulle deporteres fra Theresienstadt (oktober 1944), ga jeg kladdebøkene til min onkel Josef Polák, og han gjemte både dagboken og tegningene mine i en mur i Theresienstadt, og slik ble de bevart. Like etter krigen (1945–1946) fortsatte jeg der jeg slapp i dagboken fra Theresienstadt, og jeg skrev ned alt jeg hadde opplevd i de andre konsentrasjonsleirene (Auschwitz, Freiberg, Mauthausen), for der fantes det absolutt ingen mulighet for å skrive. Jeg skildret hendelsene slik jeg husket dem. Jeg skrev spontant, raskt, og under press fra alle de opplevelsene jeg var så full av. Jeg skrev på løse ark, jeg nummererte ikke engang sidene. Det falt meg ikke inn å kontrollere datoer, av og til førte jeg ikke opp noen dato i det hele tatt. På den tiden var historikerne så vidt begynt å utarbeide studier om og fra krigen. Fagbøker innen dette temaet utkom først lenge etter at jeg hadde avsluttet dagboken min. Da jeg forberedte dagbokteksten i forbindelse med denne utgivelsen, var det ikke enkelt å sortere hendelsene kronologisk. [...] Jeg avslutter min dagbok med skildringen av hjemkomsten til Praha i mai 1945, og jeg avslutter med ordene: «Endelig hjemme igjen». Slik avsluttet jeg et kapittel av mitt liv. Men det fantes ikke noe hjem å komme tilbake til. Jeg og mamma hadde ingen plass å gå, pappa vendte aldri tilbake, og i vår tidligere leilighet bodde det noen andre. Jeg var femten og et halvt år, og først og fremst måtte jeg gjøre ferdig alle skoleårene."

 

 

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar

Agree With Privacy Policy