Åsne Seierstad vinner av Kritikerprisen for beste sakprosabok

Åsne Seierstads kritikerroste bok Ufred. Russland fra innsiden har oppnådd en historisk «storeslem»
ved å vinne tre av de gjeveste litterære prisene i Norge: Kritikerprisen, Brageprisen og Bokhandlerprisen.
Åsne Seierstad mottok Bokhandlerprisen og Brageprisen for beste sakprosabok høsten 2025.
Denne uken ble Ufred også tildelt Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2025.
Det er Kritikerlagets medlemmer i Seksjon for litteraturkritikere som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

- Å motta alle disse tre store prisene er enestående i norsk litteraturhistorie, sier forlagssjef Knut Ola Ulvestad i Cappelen Damm.
- For oss er det en stor ære å utgi Åsne Seierstad, som med sitt mot, sitt skarpe journalistiske blikk og sin enestående fortellerevne viser hvor viktig og nødvendig bokens format kan være for å belyse verdens mest komplekse spørsmål.

Samtidig har Ufred. Russland fra innsiden ikke bare vunnet anerkjennelse fra fagjuryer og bokhandlere, den har også truffet publikum. Cappelen Damm har solgt nærmere 120 000 eksemplarer av boken, som fortsatt ligger på den norske bestselgerlisten etter 22 sammenhengende uker.

Tale ved Astrid Fosvold under utdelingen av Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne, 5. mars 2026 på Litteraturhuset i Oslo:

Den entusiastisk inviterende frasen «Bøker åpner verdener» irriterer og ergrer profesjonelle lesere. Likevel. Ordene har et snev av gyldighet for årets nominerte verk til Kritikerlagets sakprosapris.

De nominerte verkene, med hvert sitt fascinerende særpreg, åpner historiske verdener fulle av spillevende menneskelig engasjement.
På hver sine perspektivrike måter trekker de fire veldig ulike stemmene lange linjer, gjør oss kjent med markante skikkelser og skaper forbindelser mellom epoker.
Alle gjemmer de på familiehistorier. Noen tydeligere enn andre. «Wanda» av Anders Heger er en fascinerende fortelling som gir oss innsikt i en kvinnes uredde gjerninger under krigen.
Åsmund Svendsen tar oss med inn i en akademisk verden og viser maktrelasjonene mellom kunnskap, politikk og medier når han forteller om en kunnskapsstrategs etablering
av vårt moderne historiefag i biografien om Jens Arup Seip. I «Scenemennesket» åpner Jenny Hval en vidunderlig verden full av sansning, lukt, smak og farger som leter
seg frem til et språk, en nøkkel for å åpne musikkens og scenefremtredenens verden for oss.
Men det verket som både har gastronomi, historie, folkelig handlekraft, familiehistorie og politikk i seg er «Ufred».
Åsne Seierstad åpner en totalitær verden slik at vi får øye på hvordan maktstrukturene i den folder seg ut.

Åsne Seierstad har over år og med internasjonal suksess perfeksjonert den litterære reportasjesjangeren til fingerspissene.
Denne gangen når hun enda høyere fordi hennes egen stemme er så fabelaktig til stede.
Hele hennes personlighet er med i det imponerende reportasjeverket «Ufred» som lar oss forstå hva endringene av Putins krig betyr for det russiske samfunnet.

Både i utstrekning, fra det det tjukkeste Sibir til urbane Moskva, og mentalitetshistorisk blir Seierstads reise inn i det russiske riket en historisk fortelling og en fortelling om dagens Russland.
Hun spiller på hele registeret i møte med mennesker som åpner seg for henne. Fortellingene deres viser både frykt og håp.
De er skremmende fordi vi innser hvor vidtrekkende diktaturets klebrige fangarmer er, og håpefulle fordi hun får frem en krigsmotstand i befolkningen.
Samtalene viser slektskapet med Svetlana Aleksijevitsj. Hos den belarusiske nobelprisvinneren er enkeltmennesket et prisme historien om
Sovjetunionen ses gjennom. Insisteringen på individet er samtidig en protest. I Russland er et menneskeliv noe man kan spytte på og knuse. Staten er alt, individet ingenting.

Seierstads fortelling bæres frem av møter med enkeltindivider. Menneskemøtene tar oss på innsiden av det russiske samfunnet. Fra bønder, lærere og rektorer til professorer,
unge artister, mødre med ødelagte menn og til Dmitrij Muratovs kamp i redaksjonen i Novaja Gazeta. Her tar hun oss med inn på kontoret til
regimekritiske journalisten Anna Politkovskaja som ble myrdet i 2006. Leseren får føle på sensuren og paranoiaen når Seierstad utsetter seg selv for
fare ved å bevege seg til yttergrensene for hva russisk etterretning tåler. Seierstad gjør seg selv til et instrument. Hun trenger seg inn i russernes
dagligdag og til slutt filtreres den uhyggelige innsikten i hvordan staten overvåker individet gjennom hennes opplevelser. D
et journalistiske arbeidet hennes gjør henne ikke bare til en mester i den litterære reportasjesjangeren, men viser også at hun står i tradisjonen etter Anna Politkovskaja.
Ideen om å følge den deserterte Wagner soldatens fotspor er dristig, den er modig og gir oss en fantastisk fortelling med så sterke spenningselementer at det ikke er feil å kalle boka en slukopplevelse.

Juryen har gleden av å tildele Åsne Seierstad Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2025. På vegne av juryen, som i år har bestått av Knut Hoem, Kåre Bulie og meg, Astrid Fosvold,
vil jeg gratulere og be deg komme frem for å motta utmerkelsen som er et trykk av Øyvind Torseter.

I juryens begrunnelse for nominasjonen til prisen het det:

Ufred setter ord på situasjon som kjennes påtrengende akutt. Med et unikt journalistisk håndverk når Åsne Seierstad et høyere nivå enn i noen av sine tidligere utgivelser. Tydeligere enn før er hun til stede i teksten med hele sin personlighet. Leseren tas med på en medrivende reise gjennom Russland som gir et fabelaktig innblikk i russisk mentalitet og russisk hverdagsliv, som er øyeåpnende og urovekkende. Med innlevelse følger forfatteren fotsporene til Andrej Medvedev. Livsreisen til den deserterte Wagner-soldaten lar oss møte alminnelige russere dypt inne i Russland. Svetlanas Aleksijevitsj’ ord om at russisk kultur grunnleggende er basert på vold i alle relasjoner blir altfor sanne i møte med soldatens livshistorie og sivilsamfunnet i dagens Russland. Undertrykkingen har nådd et nivå der frykten har satt seg dypt i befolkningen. Diktaturet er altomfattende. Propagandaen tangerer det absurde. Frie tanker og ytringer kveles langsomt. All omtale av krigssituasjonen er forbudt. Seierstad havner i situasjoner der hun må utvise balansekunst. True crime-aktig forteller hun om spioner fra FSB som lurer seg innpå henne uten at hun helt fatter faren før den glir over. Evnen til å hanskes med krevende og farlige situasjoner og til å forlike seg med folk, bidrar til at hun får tak i stemmen til innbyggerne. Hun ikler seg en porsjon uskyld og naivitet, reiser innover taigaen på ski, besøker Medvedevs slektninger, kommer under huden på folk som åpner seg for henne til tross for krigssituasjonens truende skygge. Utgangen på boka, som viser hvordan moderne krigføring drives og vil bli drevet i fremtiden, setter en støkk i leseren. Gjennomgående blir vi minnet om at forfatteren besitter en betydelig russiskkunnskap. Men det som gjør at Ufred føles som et foreløpig toppunkt i forfatterskapet, er Seierstads bruk av seg selv som forteller og den bragden det er å komme så tett på den russiske bjørnen.