Oslo-Filharmonien var preget av ideologiske, nasjonale og storpolitiske konflikter

Oslo-Filharmonien fyller 100 år 27. september 2019.
I Alfred Fidjestøls nye bok Lyden av Oslo. Oslo-Filharmoniens historie 1919-2019 - som kommer i salg fra 23. september - fortelles historien om et av Europas ledende symfoniorkestre.

Lyden av Oslo er et forsøk på å skrive Oslo-Filharmoniens historie inn i en større samfunnsmessig og allmennhistorisk kontekst, forteller Fidjestøl i bokens forord.
-Det er ikke tenkt som en minnebok for nåværende eller tidligere filharmonikere.
Det er ikke en bok om orkesterets indre liv. Det er en bok om orkesterets offentlige rolle, skriver han videre. 

Skulle være hevet over politiske intriger
Oslo-Filharmonien ble stiftet i 1919 ut fra et fromt ønske om å lage en institusjon som kunne være hevet over politiske intriger. Rystet av verdenskrigssjokket ville grunnleggerne etablere et orkester som kunne virke forsonende og forbrødrende mellom ulike folkeslag, som kunne dyrke og forvalte menneskehetens felleseie musikken og slik lege krigens sår.

Hundre år seinere vet vi at grunnleggerne tok feil, skriver Fidjestøl.
Oslo-Filharmonien ble fra første stund preget og påvirket av ideologiske, nasjonale og storpolitiske konflikter. Orkesteret ble forsøkt brukt som et nasjonsbyggende redskap i en ung selvstendig nasjon.
Det lot seg misbruke av nazistene under krigen.
Og det havnet midt i geopolitiske motsetninger da det hadde en sovjetisk sjefdirigent mens den kalde krigen var på sitt kaldeste.
Alle er vi barn av vår tid. Også et symfoniorkester, påpeker Fidjestøl.

Har trosset sin tid
Samtidig har historien vist at orkesteret har kunnet trosse sin tid, sine vilkår og sine forutsetninger.
Oslo-Filharmonien lyktes med å engasjere noen av verdens ledende solister og dirigenter i en mellomkrigstid der de norske kritikerne var mer opptatt av dirigentenes nasjonalitet enn kvalitet. Orkesteret lyktes med å løfte seg opp i verdenseliten under et norsk kulturpolitisk klima som prioriterte utvidet kulturbegrep, egenaktivitet og trivselstiltak framfor finkulturelle eliteinstitusjoner. Og det lykkes i våre dager med å overleve som et tradisjonelt og analogt kulturtilbud, med et publikum som betaler for å sitte i en sal og høre 110 musikere spille utvalgte komposisjoner, mens den samme musikken er tilgjengelig i utallige innspillinger noen tastetrykk unna. Disse paradoksene er noe av det kan vi lese om i Fidjestøls bok Lyden av Oslo.

Alfred Fidjestøl har tidligere skrevet flere institusjonsbiografier,
inkludert den brageprisnominerte historien til Det norske teatret og til Norsk kulturråd.
Han har også mottatt Sultprisen, Språkrådets språkpris og Ole Vig-prisen for sine kritikerroste bøker.