Vigdis Hjorth er nominert til Nordisk råds litteraturpris for andre gang

Vigdis Hjorth har med romanen Er mor død blitt nominert til Brageprisen, Kritikerprisen, Ungdommens kritikerpris og Subjektprisen. Nå er romanen også nominert til den prestisjefylte Nordisk råds litteraturpris.

Hjorth debuterte som forfatter i 1983, og har siden utgitt 36 bøker. Hennes store gjennombrudd kom med romanen Arv og miljø (2016), som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2017.

Vigdis Hjorth er blitt omtalt som en av Nordens store samtidsskildrere. Hun skriver eksistensielle bøker om menneskers vilkår og livsvalg, og hun har et skarpt blikk både for aktuelle og tabubelagte temaer i samtiden. I Er mor død utforsker Hjorth mor-datter-relasjonen og går dypere i en problematikk hun har undersøkt i flere av sine romaner.

Vinner av Nordisk råds litteraturpris vil kåres 2. november i København.

I juryen begrunnelse for nominasjonen til Nordisk råds litteraturpris står det:
"Vigdis Hjorth har i flere tiår vært blant de viktigste forfatterne som skriver på norsk. Likevel har noe skjedd de siste årene. Hun har fått flere lesere, flere oversettelser til flere språk, flere priser, men mange kritikere vil også si: Hun har skrevet stadig bedre bøker.

Er mor død er en hektisk, intens roman som samler i seg mange av de sentrale emnene til Hjorth – frigjøring og strid i nære relasjoner, spørsmål om hvem som eier en fortelling, hvem sitt blikk som skal være styrende og hvordan man blir hørt – i et fortettet kammerspill.

Romanen forteller om Johanna, som er billedkunstner. Tretti år før handlingen tar til, tok Johanna et valg: Hun flyttet til USA, der hun har dyrket kunsten, fått familie og barn. Moren og resten av familien i Norge har hun ikke snakket med på mange år, og det som først virket som en uskyldig mangel på kontinuitet i kontakten, har etter hvert utviklet seg til et vondt sår.

Da hun flytter hjem til Norge, ringer hun på impuls moren, tenker at knutene kanskje lar seg løse opp om man bare tar et første steg. Men moren vi ikke ha kontakt, og jo mer hun stritter imot, jo mer vokser Johannas nysgjerrighet til en besettelse, der hun ligger i buskene utenfor morens hus og spionerer på henne, følger etter henne fra butikken. I korte, hektiske kapitler fortalt i jeg-form stiger romanen i emosjonell intensitet idet den utforsker det som skjer med oss ved tap av nære relasjoner: bildet av den man ikke lenger har, vokser til en egen skikkelse, nesten mer levende i fantasien. Og Johanne vet det selv: «Jeg dikter mor med ord!»

Konflikten i Johannas familie har ikke en klar kjerne, men det handler om en grunnleggende uenighet om den felles forhistorien, om familiens indre liv. Moren og søsteren har én versjon, Johanna en helt annen. Er mor død er delvis inspirert av Arne Garborgs Den burtkomne Faderen (1899). Som i Garborgs roman har Johanna reist til USA for å finne friheten – en frihet hun blant annet har brukt til å lage kunst om familierelasjoner. Men hun har tenkt at verk som «Barn og mor 1» og «Barn og mor 2» løfter spørsmålene til et allment plan, og kan først ikke forstå det når moren og søsteren er opprørt over det de mener er en negativ fremstilling av kunstnerens egen familie. Passasjene om forholdet mellom kunst og liv – der det slett ikke er sikkert at det er kunstneren som har de eneste tungtveiende poengene – er lette å lese i forlengelsen av en debatt om levende modeller som oppsto i kjølvannet av Hjorths roman Arv og miljø (2016).

Men dette handler ikke bare eller først og fremst om kunst. Den litt uutgrunnelige måten skaden har skjedd på – man holdt kontakten til man gradvis ikke gjorde det mer – undersøker dynamikken i familiære relasjoner med et blikk for ubevisste mekanismer som ikke alltid går i samme retning som de uttalte ordene. Utforskningen av fantasiene vi har om mennesker som ikke lenger er en del av livene våre – hvordan vi skaper hverandre med ord og bilder – kan gjelde alle typer relasjoner, og romanen skildrer også hvor kort det er mellom den avhengigheten kjærlighet skaper, og det totale raseriet som kan følge av en avvisning. Hva den andre parten, den man bare har drømmer eller mareritt om, gjør, blir omfattet med den største interesse: «Fordi vi er mytologiske størrelser for hverandre og fordi vi er fiender, hvem er ikke nysgjerrig på sin fiende.»

Om mor ikke er død i konkret forstand, så er romanen en sjeldent intens skildring av at mennesker som har vært helt nære, kan bli som levende spøkelser for hverandre, også lenge før den fysiske døden. Johanna vet at hennes bilde av søsteren og moren er hennes egne og kanskje ikke har så mye å gjøre med de virkelige menneskene som finnes bak de rollene hun har gitt dem i sitt indre teater: «De er begge på så stor avstand at jeg ikke er i stand til å se dem, jeg plasserer i stedet et par spøkelser på det stedet jeg innbiller meg at de er.»

Er mor død spør romanens tittel – men uten spørsmålstegn. Selve fortellingen er pepret med spørsmål, men det er også en roman som åpner for at selv de krasseste konstateringer kan være forsøk på å snakke sammen, og for at det ikke er gitt at den ene partens forstillinger er sannere enn den andres.

Slik Johanna forfølger sin egen nysgjerrighet med en ubønnhørlig konsekvens, følger romanen også i form dette drivet mot å oppsøke det aller vanskeligste og konfrontere det. Romanen bygger seg opp mot et crescendo av en sluttscene, der en helt vanlig leilighet blir arena for den store mytologiske kampen mellom verdensbilder som kolliderer. Med Er mor død har Vigdis Hjorth skrevet en uforglemmelig roman om de næreste og vanskeligste av relasjoner."